Med nærhet til Uranienborgparken, og Bølgen og Moi som nærmeste nabo, ligger Briskeby brannstasjon sentralt plassert, kun et langt steinkast fra Bogstadveien. Inne i den store vognhallen står stigebiler, dykkerbil og beredskapsbil klar til et hvert tidspunkt. Egentlig skal det være 12 mann på jobb, idag er de bare 6 på A-laget.

Gjengen : Nicolai Abelsen, Ole Jonny Carlsen, Jonas Søderberg, Line Due, Renate Bostrøm , Erlend Systad

Morgenrutinene er å gå gjennom bilene og sjekke at alt utstyret er i orden. Om alarmen går er det én ting som gjelder, og det er å komme seg avgårde så raskt som mulig. Foran alle bilene står det støvler med nedrullede dresser sirlig dandert. På denne måten kan hver brannmann bokstavelig talt hoppe i støvlene og trekke opp buksa på få sekunder.

Ole Jonny, som har ansvaret på stasjonen, viser meg rundt og forklarer hvem som er på hvilken bil, før han tar meg med inn i vaktrommet og tilbyr meg morgenkaffe sammen med resten av mannskapet på vakt. Akkurat denne dagen er det også bløtkake til kaffen og forklaringen er enkel; medbragt kake er påbudt dersom en av brannmennene har kommet for sent, kjøpt seg ny bil, hus eller hatt bursdag. Stemningen er munter, og jeg skjønner fort at humor er en del av hverdagen til mannskapet på stasjonen.

En fin og rolig start på dagen, tenker jeg, da det plutselig begynner å pipe i radioen alle har hengende i beltet. Alle setter fra seg kopper og tallerkener, og skynder seg ut i bilene. “Skal du være med , Beathe, må du raske på!” roper noen. Jeg hopper inn i stigebilen sammen med Renate og Ole Jonny, og får på meg et rødt sikkerhetsbelte. På den tiden jeg har brukt på å sette fra meg kaffekoppen og få på meg beltet, har de andre trukket i fullt utstyr, og er godt i gang med utrykning. Alle gjør det de skal mens jeg sitter spent i baksetet og synes det er veldig tøft å kjøre brannbil.

Vi ruller ut av vognhallen, stigebilen kjører foran med dykkerbilen hakk i hæl. Renate sitter bak rattet og skrur på blålys og sirener, og jeg kan ikke annet enn innrømme at det er ganske kult med en liten utrykning når jeg først er på besøk.

Vi skal fra Frogner i retning Fagerborg, og tar raskeste vei. Ved første lyskryss er det imidlertid full stans, og Renate må svinge ned en gate hvor det er kø, og ekstremt smalt. Hun lirker den enorme stigebilen pent forbi med få centimeter klaring på hver side.

Ikke alle bilister er like samarbeidsvillige, og vi venter med fulle sirener og blålys bak en Audi som meget rolig gjør seg ferdig med å lukeparkere. Jeg er sjokkert, men Renate og Ole Jonny sier at dette er ikke det verste de har sett, og vet at det hjelper ikke å hoppe ut og kjefte, det tar bare lengre tid.

Mot enveiskjøring og rundt krappe svinger forsetter vi frem til riktig adresse. Underveis snakker Ole Jonny med redningssentralen, som beskriver akkurat hvilken brannvarsler som har forårsaket utrykningen, og løper inn for å undersøke. Renate venter bak rattet til hun vet akkurat hvor hun bør sette bilen. Jeg sitter bak og både håper og ikke håper på en liten ufarlig brann. Det hade jo vært gøy å se at de ruller ut slangen… selv om jeg håper at det ikke er noe alvorlig.

Etter litt kommunikasjon frem og tilbake på radioen kommer Ole Jonny ruslende tilbake, falsk alarm denne gangen. Oppussingsstøv har utløst utrykningen, det er ikke noe mer dramatisk, og vi kan dra tilbake til stasjonen hvor kaken venter, og kaffen ennå er varm.

Etter den søte frokosten er det gymnastikk, noen blir igjen på stasjonen og trener med vekter, mens jeg blir med Nicolay, Erlend og Jonas på fotballtrening. På Apalløkka møter vi en lystig gjeng brannmenn fra andre stasjoner, og kampen er raskt igang. Også her står buksene alltid ferdig rullet ned over støvlene slik at de kan rykke ut på et øyeblikks varsel.

Alle spiller hardt, løper fort og huier og slenger spøkefulle kommentarer underveis. Fordi brannmenn må holde seg i  toppform, og årlig gjennomgår tester for å sikre at de takler de fysiske utfordringene, gjelder det å trene jevnlig. Draktene er tykke og tunge, og det holder ikke at du kan løpe til øverste etasje i et hus, du må også kunne stå på når du har kommet opp alle trappene. Briskebyguttene får inn et mål (motstanderne påstår at det er lenge siden sist og ler godt) og vi kan dra tilbake til stasjonen med æren i behold.

Vel tilbake på Briskeby er det på tide med lunsj i fellesrommet. Ole Jonny har lang fartstid på stasjonen, og latteren sitter løst når han forteller morsomme historier om falske alarmer, selskapssyke damer med trygghetsalarm og mennesker som har blitt evakuert uten en tråd.

Etter lunsj er det bilvask, en fast fredagsaktivitet som gjøres skikkelig med såpe, børste og høytrykksspyler. Med fliser på gulv og vegger går det som en lek, og Ole Johnny og Ida skrubber og spyler til bilene er skinnende rene.

Til sist tar de ut den store stigebilen og Ole Jonny inviterer meg på en liten luftetur. Selv har jeg friske minner fra barneskolen da jeg fikk komme opp i kurven sammen med en venninne. Så vidt jeg kan huske gråt vi hysterisk hele tiden. Heldigvis har han ikke lov til å ta meg med så høyt i dag, men han viser hvor høyt den kan gå, hele 32 meter.

Dagen er over for meg, og Briskebygjengen vinker farvel mens jeg setter meg inn i min egen bil som plutselig virker veldig liten og nett!

Tekst og foto Beathe Schieldrop