Julehistorie fra gamle dagers Kristiania

November 30, 2017 by admin2 - aktiviteter

SJF-F.003840

VISSTE DU AT…
Asbjørnsen & Moe er Norges store eventyrsamlere. Peder Christian Asbjørnsen bodde de siste årene av sitt liv i et trehus midt i den bratte bakken i Rosenborggaten.

Bygningen var opprinnelig et av våningshusene til eiendommen Nygård, et underbruk av Nedre Blindern i Vestre Aker. Asbjørnsen leide husrom fra starten av 1850-åra og til sin død i 1885, antagelig fordi han hadde et forhold til eieren av huset, tjenestejenta Mathilde Andersson. Huset ble revet i 1902 til fordel for den gården som nå har adresse Bogstadveien 13.
Skildringer av jul i gamle dager var ofte fra bondegårder. Men det finnes også skildringer fra byen. Samlingen Norske Huldreeventyr er mindre kjent enn folkeeventyrene, og er nært knyttet til Asbjørnsens egne opplevelser fra han var barn og langt opp i voksen alder. Den kom ut i 1845-48. En gammeldags juleaften fra Huldreeventyrene handler om en ensom offisers julekveld i byen. Asbjørnsen forteller likevel i jeg-form:

«Vinden pep i de gamle lønner og linder utenfor vinduene mine, sneen føk ned igjennom gaten, og himmelen var så mørk som en desemberhimmel kan være her i Kristiania. Mitt humør var like så mørkt. Det var juleaften, den første jeg ikke skulle tilbringe ved den hjemlige arne.» Offiseren befant seg syk og alene i byen, innlosjert hos to eldre damer.
På julaften blir han invitert inn til julefeiring, og gamle mor Skau forteller julehistorier til barna. Én historie skal ha hendt her i byen en julenatt, forteller mor Skau. En enke hennes mor kjente våknet og ville gå til julemorgensmesse. Enken så månen skinne inn på gulvet. Hun gikk bort til vinduet og så over til kirken. Det lyste ut gjennom alle kirkevinduene. Enken tenkte det var morgen og kom i kirken og satte seg, men da hun så seg om, syntes hun folkene så så bleke og underlige ut – som om de kunne være døde alle sammen.
«Da presten kom på prekestolen, var det ikke noen av byens prester, det var en høy, blek mann, og ham syntes hun også hun skulle kjenne. Han preket nokså vakkert, og det var ikke slik støy og hosting og harking som det pleier å være ved fropreken om julemorgenen – det var så stilt at hun ble rent fælen. Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av henne, seg bort og hvisket i øret på henne: Kast kåpen løst om deg og gå; for bier du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.»
Mor Skau forteller at enken så på konen og kjente henne igjen; det var nabokonen hennes, som var død for mange år siden, og «(…) da hun nu så seg om i kirken, husket hun godt at hun hadde sett både presten og mange av menigheten og at de var døde for lange tider siden. Det isnet i henne, så redd ble hun. Hun kastet kåpen løst om seg, som konen hadde sagt, og gikk sin vei; men da syntes hun de vendte seg og grep efter henne alle sammen, og benene skalv under henne, så hun nær hadde segnet ned på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappen, kjente hun de tok henne i kåpen; hun slapp taket og lot dem ha den, og skyndte seg hjem så fort hun kunne. Da hun var ved stuedøren sin, slo klokken ett, og da hun kom inn, var hun nesten halvdød, så angst var hun. Om morgenen da folk kom til kirken, lå kåpen på trappen, men den var revet i tusen stykker.».

Tekst Elin Kvandal Foto Norsk Skogmuseum

Kunstneren Morten Müller hadde malt eventyrskog på husets tredører.

Les mer i Bogstadveien Magasinet her:

photo