LOADING

Type to search

VG gir Kunstnernes Hus 5´er

Mat og Drikke

VG gir Kunstnernes Hus 5´er

kunstnernes hus

Kunstnernes hus: Mormormat med moderne vri. Rågodt, råbillig og rånostalgisk: Kunstnernes Hus overrasker med deilig og ujålete mat.
Bilde: Krister Sørbø Faksimile Vg.no/Godt.no

Kunstnernes Hus, «Huset», har vært en institusjon i generasjoner. Helt siden den vakre funkisbygningen i Wergelandsveien åpnet i 1930, har Huset huset kunst av alle slag; spesielt har Høstutstillingen vært et viktig merke i primstaven. Her har udødelige verker, samt en god del mer dødelige, blitt vist for første gang.

Kunstnernes Hus Bar & Kafé
Wergelandsveien 17
0167 Oslo
Telefon: 94 26 21 79
www.kunstnerneshus.no

Valuta for pengene: Rene røverkjøp både på mat og vin
Stemning: Uformell og direkte
Priser: Småretter 70-120, lunsj- og middagsretter 95-195, desserter 65-120
NB: Smårettene er større enn middagsrettene mange andre steder

I restauranten er det mer forgjengelighetens kunst som har vært dyrket: Forbrødring og fiendskap, desperat kjærlighet og uventede allianser har kommet og gått over bordene, like flyktig som de udødelige replikkene, analysene og ideene – alt sammen glemt neste morgen i et grelt hvitt lys av ansvarsfølelse og ubetalte regninger.Skal vi våge en påstand om at Huset hadde storhetstid som in-sted på 90-tallet, den gang restauranten het Arcimboldo? Kanskje. Iallfall føles det slik. Kunstnere, mediefolk og alskens glitterati samlet seg der hver fredag til langt utpå trappa og morgenkvisten. Maten var ganske bra – tror jeg – men det var ikke den vi kom for. Det var klubben for gjensidig beundring.

Men så skjedde det noe. Jeg husker ikke helt hva. Det skulle visst pusses opp. Og etter et år med tømmermenn var storhetstiden forbi, futten forduftet. Kanskje hadde klubbens medlemmer funnet nye vanningshull, kanskje var de blitt voksne og begynt å gå tidlig hjem. Ikke vet jeg. Men siden har ikke Huset greid å gjenerobre plassen på Olympens topp. Serveringskonseptene har kommet og gått; mest gått. Imidlertid virker det som det gamle stedet har lagt inn et nytt gir. Huset selv har overtatt ansvaret for restaurantdriften. Denne nyåpningen og forenklingen er vellykket. Borte er de hvite dukene, bordene har blitt færre. I glansdagene stod de så tett at man kunne skritte fra bord til bord (iallfall var det enkelte som prøvde). En enkel, gjennomtenkt meny byr på «økologisk mormormat med moderne vri». Fra smårettene valgte vi to supper, og to retter fra lunsj- og middagsrettene. Alt sammen ekstremt rimelig priset, kanskje for å matche nedskjæringene på kulturbudsjettet.

Suppene var fantastiske. Gulrotsuppen, med eple, kongekrabbe og grønnkål, hadde super konsistens og åpenbarte lag av smaksnyanser. Fiskesuppen med lysing, blåskjell, fennikel og bokhvete hadde det også vært kost lenge med. Fisk og skjell var på sekundet riktig tilberedt, grønnsakene sprø, og bokhveten skapte konsistens samt god, gammeldags smak. En innertier.
Noe mindre treffsikker var kanskje servicen, som var hyggelig, men preget av usikkerhet og mangelfulle kunnskaper for eksempel når det gjaldt kombinasjon mat og vin. Vår servitør mente f.eks. at Barbera d’Alba passet til det meste. Men siden alle kartets viner fås på glass, også disse ekstremt lavt priset, og utvalget med øl er bra, løste alt seg med litt egeninitiativ.
Så kom hovedrettene. Og jeg må si at det ikke er ofte jeg føler meg kallet til å skrape tallerkenen. Men her skjedde det. Min kylling var god og saftig, med fint, sprøtt skinn og nøtteaktig smak, i følge med spenstige blomkål- og brokkoliblomster. På tallerkenen ga retten kanskje et noe rotete inntrykk, med mye oppskummet saus – men det var glemt så snart man hadde satt gaffelen i den. Medspiserskens stekte makrell, servert på beinet, bød på uventede sensommersmaker med stikkelsbær, fennikel, samt nypoteter og brønnkarse. Dertil en grønn saus med blåskjellkraft i bunnen. Til henholdsvis 195 og 190 kroner må dette sies å være røverkjøp på godsmak.

Ostefatet var bra, men ikke veldig interessant. Mitt råd er å hive ut de hensynsfulle, svenske ostene, og erstatte med dem med djervere norske varer. Det vil stå mer i stil til den flotte, knallrøde plommekompotten og det gode, sprø rugbrødet. Dessertene var deilige. Min var en mellomting mellom barndommens surmelk og kavring og tilslørte bondepiker, mens bondepiken på den andre siden av bordet fikk en god pannacotta med bær og i overlag mye smuler. De overdøvet puddingen. Dessertvinenes gåte har stedet foreløpig ikke knekket, men portvin fra baren var en grei erstatning for den Barbera d’Alba som servitøren fortsatt insisterte på å pushe.

Men stemningen, da? Er den noe i nærheten av den gamle? Ikke godt å si, for som kvelden skred frem oppdaget vi at vi hadde havnet midt oppi noens bryllup. Det er alltid kjekt å være vitne til ung lykke, men man bør nok vurdere hvor klokt det er å kombinere selskapsarrangementer med åpen restaurant. På Huset har uventede hendelser imidlertid alltid vært en del av repertoaret, slik at innslaget med magedans forstyrret forbausende mye mindre enn det ville gjort andre steder.

Den fenomenalt gode og billige maten i svært rause porsjoner sikrer allikevel en femmer på terningen for gamle, evigunge Kunstnernes Hus.

Saken er hentet fra www.godt.no og ført i penn av Erik Fosnes Hansen

Tags: