Sommerstreif i gullalderen
Kom i sommerstemning med noe av det mest romantiske som er skapt i Norge.
Romansefabrikken i Christiania
Komponisten Halfdan Kjerulf har skapt vidunderlige melodier til flere dikt av Johan Sebastian Welhaven. Med tospannet kommer vi rett inn i norsk kulturhistories gullalder midt på 1800-tallet. Samtidig får vi et glimt inn i én av Christiania-elitens mest tragiske kjærlighetshistorier. Welhaven var dypt forelsket i Ida Kjerulf, søster til Halfdan, som døde bare 23 år gammel av tuberkulose i 1840. Welhaven skrev til sin søster: «Da Ida døde, brast en streng i mit Bryst, som aldrig heles.» Denne historien preget Welhavens lyrikk dypt, og som Idas forlovede ble han boende i Kjerulf-familiens hus i flere år etter hennes død. Kjerulf-familien holdt til i det herskapelige Bakkehuset ovenfor Pilestredet. Kjerulf flyttet i 1851 til Parkveien 29 – en av Oslos eldste trevillaer (bygget i 1847) og bodde her til 1858. Komponisten kalte sitt hjem for «romancefabriken». Etter flere års rivestrid, kom restaurant Ni&Tyve og nå Park 29 endelig det historiske huset til unnsetning. Welhaven holdt hus i Skovveien 39 de siste årene av sitt liv, frem til han døde i 1873.
Langt, langt bort i Skove!
Dette romantiske sommerdiktet av Welhaven handler om en gåtefull fugl som med sin sang lokker inn i skogdypet og skaper lengtende drømmer som aldri kan oppfylles. Melodien av Kjerulf kan høres på Spotify:
Lokkende toner
Der fløi en Fugl over Granehei,
som synger forglemte Sange;
den lokked mig bort fra slagen Vei,
og ind paa skyggede Gange.
Jeg kom til skjulte Kilder og Kjern,
hvor Elgene Tørsten slukke;
men Fuglesangen lød endnu fjern,
som Nyn mellem Vindens Sukke:
Tirilil Tove, langt, langt bort i Skove!
Jeg stod i Birkenes høie Sal,
mens Midsommerdagen helded;
der tindrede Dugg i dyben Dal,
det skinned som Guld af Fjeldet.
Da bæved Lunden, da lød det nær
som af en susende Vinge,
og grant jeg hørte fra Fjeld og Trær
de lokkende Toner klinge:
Tirilil Tove, langt, langt bort i Skove!
Der fører en Sti saa langt af Led
til Lien, hvor Fuglen bygger;
der stemmer den op hver Sang, den ved,
i dunkleste Graneskygger.
Men om jeg aldrig kan vinde dig,
jeg kjender dog Lokkesangen,
hvor sødt den kalder ved Sommertid,
naar Kvelden har dugget Vangen:
Tirilil Tove,
langt, langt bort i Skove!
Tekst ELIN KVANDAL